“Spill er kunst og kultur” – Kan noen melde fra til skolen?

f.v Thomas Grønvol, Direktør i Kulurtanken Lin Holvik, Kulturminister Trine Skei Grande, Spillpedagog Aleksander Husøy

I forrige uke deltok jeg på kulturministerens lansering av Regjeringens spillstrategi – Spillerom. For oss som er over gjennomsnittet interessert i spill (både på jobb og fritid), var dette en høytidsdag. I løpet av perioden fram til 2022 kan vi vente oss en vesentlig økning av tilskudd til norsk spillutvikling. Det skal bli enklere å søke støtte til å arrangere spillarrangement, og kommunene blir gitt en kraftig oppfordring om å legge til rette for spillmøteplasser.

Sentrale skikkelser i det bergenske spillutviklermiljøet var selvsagt til stede

Beste delen av lanseringen kom for min del i løpet av de første fem minuttene når Kulturmister Trine Skei Grande kunne fastslå en gang for alle at spill er et viktig kunst- og kulturuttrykk som må annerkjennes som nettopp det. For oss i Spillpedagogene, som har gjort et omfattende arbeid med spill i skolen i flere år, er dette selvsagt. Vi har mange ganger kjent på hvordan spill kan by på nye perspektiver, vekke følelser og servere emosjonelle narrativer på like linje med annen litteratur. Dette har vi etterhvert også sett mange ganger i våre elever.

Likevel vet vi det at på mange skoler og i mange klasserom er spillmediet langt unna å bli anerkjent som kunst- og kulturuttrykk. Her har skolen et stort behov for forbedring. Man kan ønske, ville og håpe at samfunnet vil forstå spill som kultur – men om ikke skolen ser på spill som kultur, vil det være fryktelig vanskelig å overbevise samfunnet forøvrig.

Dette betyr ikke at alle lærere må være spilleksperter. Lærere behøver stort sett ikke å være eksperter på noe særlig annet enn pedagogikk. Derimot bør lærere være solide generalister – vi skal ha kunnskap og kompetanse innenfor en rekke områder. Noen av disse områdene kjenner vi bedre til enn andre, men selv om et kulturuttrykk er utenfor vårt interesseområde skal vi være i stand til å formidle noe fornuftig om det. Læreren som ikke er videre bevandret innenfor opera bør være i stand til å si noe fornuftig om La Traviata, og læreren som ikke evner å se forskjell på impresjonisme og kubisme må kunne formidle at Munch var mer enn “en som klattet litt med maling”.

Slik er det med spill også. Skal spill kunne bli annerkjent som kultur i samfunnet, må den annerkjennelsen på plass i skolen. Det betyr ikke at alle lærere må bruke spill hele tiden. Det behøver ikke engang å innebære at man bruker spill i undervisningen. Men, den dagen en elev drar paralleller mellom en spillkarakter og en karakter i novellen dere leser, den dagen en elev vil skrive særemne om mannsidealer i Red Dead Redemption, den dagen en elev forteller om vår rørt hun ble av Brother: A Tale of Two Sons skal læreren være klar. Klar til å annerkjenne at de kulturopplevelsene elevene har møtt gjennom spill kan være like meningsfylte som de de møtte på teateret, i operaen eller på Munch museet.

Regjeringens spillstrategi er en viktig legitimering av spill som kulturuttrykk. Dette er gledelig for meg, men for skolene er dette også forpliktende. Den tiden hvor lærer kunne avfeie spill som “noe annet” som skolen ikke behøver å forholde seg til er forbi. Kulturministeren har sagt: “Spill er kultur”, nå venter jeg på at Kunnskapsministeren følger opp med en plan som legger til rette for at dette budskapet blir formidlet i skolen.

Nytt skoleår! Podcast episode 22

Skoleåret er i gang, og siste episode av spillpedagogenes podcast er nettopp sluppet. Stream fra Soundcloud eller last ned gjennom Apple Podcasts.

Denne gangen bruker vi mye tid til å fortelle om alt vi gleder oss til med kommende skoleår og hvorfor vi er veldig optimistisk for spillenes plass i skolen i tiden framover.

  • Med Cities: Skylines tar NRK spill inn i valgkampdekningen. 30. august. Vi diskuterer til hvilken grad spillet kan fungere som “kommunesimulator” og hvorvidt sendingen på NRK1 kan bidra til å øke den almenne forståelsen av hva spill kan være og kan brukes til. Kanskje er det noen lærere som lar seg inspirere til å gjøre noe tilsvarende i klasserommet?
Image result for cities skylines narvik
Modell av Narvik i Cities: Skyline.
  • Tobias har deltatt på DIGRA konferanse i Kyoto og fått igjen troen på læringsspill etter å ha hørt utviklere som er stadig mer bevisst på endogent spilldesign.
  • Vi klapper oss selv på ryggen og gleder oss over at det er en hel rekke med spennende spillinitiativer som settes i gang på både skole, kommune og nasjonalt nivå. Vi velger å tro at Spillpedagogene har hatt en ikke ubetydelig rolle i å inspirere disse initiativene. I tillegg arbeider vi med bok i spillpedagogikk (i bokhandelen mars 2020), og har en travel høst med workshops, foredrag og konferanser foran oss.
  • Keep Talking and Nobody Explodes fortsetter å være en slager! På Nordahl Grieg VGS fikk 300+ VG1 elever sitt første møte med spill i skolen iløpet av en 4-timers aktivitetsdag. Hektisk, men det viser seg at det er fullt gjennomførbart å kjøre dette samarbeidsspillet i 15 minuttersøkter for store elevgrupper.
Image result for keep talking and nobody explodes

4 timer

257 bomber

330 elever

72 eksplosjoner

0 avviksmeldinger

  • Aleksander har blitt utrolig begeistret for kortspillet/rollespillet Sign hvor deltakerne settes i rollen som elever ved den første døveskolen i Nicaragua. Elevenes oppgave er å i fellesskap lage et tegnspråk så de kan formidle å forstå hverandres tanker og drømmer. Vi diskuterer ulike skolesettinger hvor spillet kan tas i bruk. Sign i norsk oversettelse er gratis nedlastbart fra Spillpedagogene.no

Episoden kan streames fra Soundcloud eller lastes ned fra Apple Podcasts.

Sign – Et kortspill om å forstå og å overvinne kommunikasjonsbarrierer

Last ned SpillveiledningLast ned Spillkort

Før sommeren omtalte jeg kortspillet Sign her på bloggen. Dette var et spill som umiddelbart slo meg som noe jeg måtte teste. Delvis fordi jeg arbeider på en knutepunktskole for hørselshemmede. Delvis fordi spillet så eksplisitt inviterer deltakere til å gå enn mil i de andres sko – dette er det samme argument som jeg bruker når jeg vil formidle verdien av å bruke digitale spill.

På tampen av forrige skoleår fikk jeg anledning til å teste spillet både med min egen klasse, og med tre andre klasser ved Nordahl Grieg videregående skole. Jeg hadde stort sett gode erfaringer, men spillopplevelsen ble i en del klasser begrenset av at spillet er på engelsk. Nå er engelsknivået både på vår skole, og forøvrig i den norske befolkning høyt, men i en aktivitet som betinger at man ikke benytter tale er det helt essensielt at alle deltakere kan forstå de skrevne instruksene.

Derfor har jeg nå oversatt både spillveiledning og spillkort til norsk, og Thorny Games som er utvikleren bak spillet har formatert oversettelsen slik at man enkelt kan lastes ned og trykke egne kort. Spillet ligger gratis nedlastbart både her på denne siden og fra utviklerens nettsted ThornyGames.com.

Hver elev blir tildelt et rollekort. I løpet av spillet er målet å formidle sine håp og drømmer til de andre deltakerne.

Derfor har jeg nå oversatt både spillveiledning og spillkort til norsk, og Thorny Games som er utvikleren bak spillet har formatert oversettelsen slik at man enkelt kan lastes ned og trykke egne kort. Spillet ligger gratis nedlastbart både her på denne siden og fra utviklerens nettsted ThornyGames.com.

Last ned SpillveiledningLast ned Spillkort


Jeg har ganske store forhåpninger for dette spillet. Signs byr på en opplevelse av både frustrasjon og optimisme som jeg tror mange lærere kan ha veldig godt av. Det handler ikke om å lære seg tegnspråk, men om å lære seg å bedre forstå hvordan det er å være hørselshemmet

Selv om spillet har som formål å la spillerne leve seg inn i en konkret situasjon (hvordan opplevdes det være døv i Nicaragua på 70-tallet), kan spillet brukes som utgangspunkt for bedre å forstå alle former for kommunikasjonsbarrierer.

Jeg ser aller mest frem til å ta i bruk spillet med elever på en knutepunktskole, men det kan være vel så nyttig på de fleste andre skoler. Kanskje er det elever som blir holdt utenfor det sosiale fellesskapet? Kanskje er det elever med i klassen med begrenset norskkompetanse? Kanskje har elever psykiske eller fysiske hindringer som begrenser deltakelse? Spillet kan være et veldig fint utgangspunkt for å forstå viktigheten av å inkludere de som er utenfor.

Spillet er delt inn i skoletimer og friminutt. Hver skoletime gir spillerne anledning til å bygge på sitt nye felles tegnspråk. Friminuttene lar de praktisere språket de nettopp har skapt.


Jeg har ganske store forhåpninger for dette spillet. Signs byr på en opplevelse av både frustrasjon og optimisme som jeg tror mange lærere kan ha veldig godt av. Det handler ikke om å lære seg tegnspråk, men om å lære seg å bedre forstå hvordan det er å være hørselshemmet

Selv om spillet har som formål å la spillerne leve seg inn i en konkret situasjon (hvordan opplevdes det være døv i Nicaragua på 70-tallet), kan spillet brukes som utgangspunkt for bedre å forstå alle former for kommunikasjonsbarrierer.

Jeg ser aller mest frem til å ta i bruk spillet med elever på en knutepunktskole, men det kan være vel så nyttig på de fleste andre skoler. Kanskje er det elever som blir holdt utenfor det sosiale fellesskapet? Kanskje er det elever med i klassen med begrenset norskkompetanse? Kanskje har elever psykiske eller fysiske hindringer som begrenser deltakelse? Spillet kan være et veldig fint utgangspunkt for å forstå viktigheten av å inkludere de som er utenfor.

Jeg har også tro på at dette kan være en meningsfull aktivitet å gjennomføre på en planleggingsdag for lærerkollegiet eller for studenter som utdanner seg til å bli lærere, tolker, vernepleiere og en rekke andre studieretninger innenfor pedagogikk, helse og sosialt arbeid.

Last ned SpillveiledningLast ned Spillkort

Om du finner en bruk for Sign, blir jeg veldig glad for en liten tilbakemelding. I hvilken kontekst brukte du det? Fungerte spillet med gruppen? Hva snakket dere om i diskusjonen etter spillet?

Spillpedagogene – Episode 21

Sommerferien er her! Tobias, Halvor og Odin trosser ferieavvikling og har laget en sommerpodcast hvor de snakker om spillet “Orchids to Dusk” (https://www.ko-opmode.com/orchids), hvordan spill skaper (eller ikke skaper) mening og at Kulturtanken har invitert alle til å mene noe om hvordan estetiske opplevelser i dataspill kan være et tema i Den kulturelle skolesekken – noe vi kan la være urørt!

Orchids to Dusk

Musikken i podcasten er hentet fra “Orchids to Dusk” (innledning) og “Everybody’s gone to the Rapture” (midtdel og avslutning).

Last ned fra Apple podcasts

Eller strøm fra Soundcloud

En refleksjon om hva bør spillforskere drive med, i lys av siste runde i en kjent debatt?

Spørsmålet om hvorvidt spill er skadelig eller ikke, er temmelig kjedelig og forutsigbart. Jeg syns likevel denne saken var litt interessant: https://www.nrk.no/norge/forskere_-unge-blir-ikke-mer-aggressive-av-gaming-1.14618625.

Jeg skal (naturligvis) ikke protestere på konklusjonen her, selv om dette er old news. Men jeg stusser ved forsker Beate W. Hygens påstand om at “spillene har endret seg drastisk ved å være mer komplekse, varierte, realistiske, og mer sosiale”. Jeg mener de ikke har vært mindre av alt dette tidligere. De har naturligvis forandret seg ettersom den tilgjengelige datakraften har økt eksponensielt gjennom flere tiår. Det ville også være rart (og trist) om de ikke hadde utviklet seg i form og innhold underveis. Det ville imidlertid ikke være hold i en påstand om at «gamle spill» er enklere og mer ensformige, urealistiske og usosiale (altså motsatt av honnørordene Hygens bruker om dagens spill). Det er riktigere å si at forskning som har hatt et slikt utgangspunkt, ikke har vært balansert.

Når Hygens mener at vi både må se på positive og negative konsekvenser, er jeg heller ikke helt enig. Forskning på spill, spilling og spillere er selvfølgelig veldig bra, men dikotomien «positive og negative konsekvenser» er reduksjonistisk og fordummende. Det vi trenger mer av er kvalitativ forskning på spill og spillopplevelser.

Pong var da vel sosialt? Umulig å spille av en alene.

Sign – Et kortspill om empati, tegnspråk og å forsere kommunikasjonsbarrierer

I februar ble nettressursen #Armmewithgames lansert i forbindelse med ettårsmarkeringen for skolemassakren i Parkland, Florida. Ressursen er et samarbeid mellom lærere, psykologer og spillutviklere og er ment som en idèbank for formidlere som vil bruke spill som ledd til å utvikle sosiale og emosjonelle ferdigheter,


Det hender noen ganger når jeg leser om spill at jeg kommer over titler som jeg umiddelbart kjenner at “dette MÅ jeg prøve med mine elever”. Når jeg kom over omtalen av Sign i #ArmMeWithGames listen hadde jeg nettopp den følelsen. Dette er et spill som har kjempepotensiale i mitt klasserom!

Omtalen av Sign i #ArmMeWithGames ressursen.

I Sign tar deltakerne på seg rollen som elever ved den første tegnspråkskolen i Nicaragua på midten av 70-tallet. I de 90-120 minuttene spillet varer, må deltakerne kommunisere med hverandre helt uten talespråk. Målet deres er å formidle og forstå hverandres karakterers personlighet, interesser og drømmer for framtiden. For å få det til, må deltakerne i samarbeid skape sitt eget tegnspråk. Spillet lærer dermed ikke deltakerne et etablert tegnspråk, men det er en glimrende aktivitet for å bedre forstå hvordan det er å være døv eller hørselshemmet i et samfunn som primært består av hørende.

Sign slo meg umiddelbart som et spill skapt for skolen min. Nordahl Grieg videregående skole er knutepunkt skole for døve og hørselshemmede. Det innebærer at elevmassen vår har en vesentlig minoritet av hørselshemmede. Vi har både tekniske hjelpemidler og mange dyktige tolker som bidrar til at de hørselshemmede skal være fullt ut inkludert i skolekulturen.

Samtidig er det viktig at skolen legger til rette for at både lærere og elever bygger en bevissthet både på døvekulturen generelt, og på de kommunikasjonsbarrierer som kan oppstå mellom hørende og ikke-hørende.

Et særlig interessant mekanikk ved spillet, er det som omtales som “kompromiss”. Et kompromiss i Sign handler ikke om en avtale mellom to parter, men er de interne kompromiss deltakerne må gjøre mellom det de ønsker å formidle, og det de er i stand til å kommunisere. Hver gang en spiller inngår et kompromiss med seg selv skal de tegne en strek på hånden som en visuell representasjon på kommunikasjonshindring.


Per i dag finnes spillkortene kun tilgjengelig på engelsk. Disse kan kjøpes fra utvikleren Thorny Games for 20$. Alle inntekter fra salget går til The Nicaraguan Sign Language Foundation. Man kan også laste ned og skrive ut spillet gratis fra Thorny Games sin hjemmeside.

I løpet av de siste månedene har jeg oversatt spillet til norsk, og gjennomført forsøk med spillet i såvel lærergrupper som grupper med elever i på Nordahl Grieg VGS. Hvert spill kan ha mellom 5-7 deltakere, så til fulle klasser med 30 elever vil man trenge 5 utgaver av spillet.

Til neste skoleår har vi som målsetting at alle VG1 klassene skal ha spilt Sign i løpet av de første par månedene av skoleåret.

Dette er også et spill jeg håper at mange andre skoler tar i bruk. Det gjelder særlig andre knutepunktskoler og skoler som har hørselshemmede elever, men jeg mener spillet er et ypperlig utgangspunkt for refleksjon rundt kommunikasjon og empati i de fleste sammenhenger:

Forsåvidt tenker jeg at Sign også veldig gjerne kan brukes som aktivitet for lærere på planleggingsdager, i lærerutdanning og i mange helse- og omsorgsutdanninger.

En utskriftsvennlig norsk utgave av spillet vil bli tilgjengelig både hos Thorny Games og fra Spillpedagogene i løpet av sommeren.

Aleksander


Slipp spillene fri (det er vår)!

Det kanskje vanligste spørsmålet jeg møter når jeg snakker om spill i skolen handler ikke om farene ved Fortnite, eller om hvorfor skolen skal drive på med lek når det er LÆRING som er oppdraget. Nei, det er et genuint nysgjerrig spørsmål fra lærere drevet av et ønske om å lære mer, om å forstå mer, og om å bevege seg inn på en arena som kanskje legger et par ekstra verktøy i den pedagogiske verktøykassen:

-Men, spill og sånn, hvordan kommer jeg i gang med det?

Spillpedagogene prøver på generelt grunnlag å oppfordre til bruk av spill i skolen, først og fremst gjennom det vi kaller læringsbasert spilling. Vi ser på kunnskap om spill som et kompetanseområde lærere ha tilgang til i fremtidens skole, samtidig som vi mer enn ofte opplever at lærere ikke vet hvor de skal lete for å skaffe seg denne kompetansen. Foruten å høre på podcasten Spillpedagogene, selvsagt, er boka “Alle kan spille” et godt startpunkt, men hva med det som skjer etterpå? Et lass med gode tips og interessante opplegg er vel og bra, men så sitter man der, da. Med lyst til å komme i gang, både for egen og elevenes del, men man har ingen Steam-konto. Ingen PSN-konto, ikke 100+ timer klokket i et RPG-fra 90-tallet. Ingen achievements, foruten de man har skaffet seg i livet forøvrig.

Bilderesultat for alle kan spille
Bergesen, M. 2018. “Alle kan spille”. Frekk forlag.

Man kan argumentere for at dette er en type kompetanse som lærere selv har ansvar for å skaffe seg, men det er bare delvis et produktivt argument. For rammebetingelsene må være til stede, og det kan man trygt si at de ikke er i dag for lærere uten særlig spillpedagogisk kunnskap. Spørsmålet om hvordan man kan komme i gang er vel så mye et spørsmål om hvor kan jeg komme i gang?, og det er et godt spørsmål.

Spillpedagogene skrev nylig en høringsuttalelse til regjeringens arbeid med framtidas spillstrategi. Uttalelsen i sin helhet kan leses her, men jeg vil gjerne dvele litt ved det andre av de tre punktene vi spilte inn:

Det bør bli enklere å anskaffe/ta i bruk spill i norske klasserom. Dette gjelder i særdeleshet norskutviklede spill. Vi etterlyser en utlånsordning/innkjøpsordning som vil gjøre det så lite ressurskrevende som mulig for lærere å ta i bruk spill i sine klasserom. Det finnes en rekke ordninger for skoler å anskaffe nyere norske filmer og litteratur, og vi mener at det samme burde vært tilfellet med spill. Dette kan gjerne gjøres etter en liknende modell som NFIs ordning for spill til bibliotekene, som et samarbeid mellom skoler og bibliotek, eller at det opprettes distribusjonsløsninger for spill som minner om de løsningene som allerede eksisterer for andre digitale læremidler.

Med andre ord: Sats på et NDLA film for spillmediet. Som et verktøy for å heve statusen til spill i skolen, samt som et insentiv for å få flere til å gå i gang med spill i klasserommet, vil en utlåns- eller strømmeordning i hvert fall til en viss grad svare på spørsmålet om hvor man skal komme i gang, og kanskje også hvordan. Kanskje ville spillbransjen i Norge også tjene på en slik type distribuering gjennom frie lisenser.

Andre aktører, som Språkrådet, Skinny Bandit AS, Norsk Filminstitutt og KANDU – norsk dataungdom er inne på samme spor i sine høringsuttalelser. Det er, med andre ord, et uttalt behov for en tydelig satsing på distribusjon og tilgjengeliggjøring av spill i skolen.

Man kan si mye om hvorfor man bør ta i bruk spill i undervisningen, men ett poeng er åpenbart: Så lenge spill fremstår utilgjengelig for lærere som vil ta dem i bruk, men som ikke har førstehåndserfaring med Kratos, Kirby eller Kazuya Mishima, blir spillene nettopp det Aleksander så ofte advarer mot: Fortnite, FIFA og Farmville.