Bryt ned klasseromsveggene! – Et internasjonalt spillprosjekt

[Aleksander skriver:]

De siste årene har vi sett at interessen for spill i skolen er i stadig vekst.  Likevel er det en erkjennelse at i kollegiet på den enkelte skole, er det sjelden mer enn en håndfull lærere med både interesse og kompetanse for feltet. På Nordahl Grieg Videregående skole er vi etter hvert en solid gruppe pedagoger som diskuterer spill på lærerværelset, men slik har det ikke alltid vært.

I utviklingsarbeidet rundt vår bruk av spill har jeg derfor vært så utrolig glad for det “utvidede lærerværelset” jeg har fått ta del i gjennom twitter, facebook og blogger. Her har jeg utnyttet kompetanse og erfaringer fra lærere fra hele verden som deler mitt engasjement for spill i skolen. Som følge av dette nettverket, går klassen min i neste uke i gang med et spennende prosjekt i samarbeid med elevene til to av mine tetteste “internettkolleger” – Paul Darvasi og Mathias Rosenqvist.

På mandag starter klassen min et undervisningsopplegg hvor vi bruker spillnovellen Gone Home i engelsk (En fullstendig guide til dette opplegget er tilgjengelig på IKTiPraksis). Dette opplegget er spennende i seg selv, men i år får det en vesentlig tilleggsdimensjon. I hele prosjektperioden vil elevene jobbe i det “utvidede klasserom” med elever fra Mediegymnaset i Nacka utenfor Stockholm og fra Royal St. George’s College i Toronto.

Gjennom bruk av Facebookgrupper, blogg, Google Hangouts og Skype må elevene diskutere, analysere og løse oppgaver knyttet til spillet i samarbeid med canadiske og svenske elever. Særlig ser jeg fram til at elevene får mulighet til å diskutere og undersøke hvorvidt et litterært verk forstås annerledes avhengig av deres kulturelle kontekst og bakgrunn.

Elevene er nå i gang med et lite forprosjekt før det blir skikkelig action neste uke. Elevene er delt inn i grupper – en elev fra hvert land i hver gruppe, og skal blant annet diskutere kulturelle likheter og forskjeller mellom de tre landene. Men, viktigst av alt, er at de skal få sjansen til å bli bedre kjent med hverandre. Målet er at over de neste tre ukene skal det være (nesten) like naturlig å samarbeide med deres virtuelle klassekamerater, som med sidemannen i klasserommet.

Det er fantastisk å være lærer i en tid hvor denne typen samarbeid er mulig!

Satser på at det blir noen poster om dette prosjektet i ukene som kommer.

Reiseblogg – Clash of realities, dag tre

Køln har gjort trikkesniker av meg.

Det er ingen vei tilbake nå.

Skammens kilde
Skammens kilde

I går, da maskinen ikke ville veksle, og vi gikk på likevel, anså jeg det for et engangstilfelle. Jeg vurderte til og med å gjøre opp for meg på vei tilbake. Det skjedde selvfølgelig ikke. Mulig det var gratis rødvin under middagen som gjorde meg ekstra skjødesløs. Det er uansett langt ifra en unnskyldning.

Men i dag, da jeg faktisk hadde småmynt i lommen og den jækla billettautomaten fortsatt ikke ville hoste opp billetten til min skyldfrihet, tenkte jeg at pokker heller, det får bare være.

Tre ganger er et mønster, sies det. Den uskyldige sørlending bærer nå sammalt mel i posen.

Hei, jeg er Tobias, og jeg har snyltet på kollektivtransport i to dager.

Mon tro om dette innlegget blir brukt mot meg i bevisføringen, skulle det oppstå sak…

Gårsdagen var direkte grisekoselig, og nettverksbyggingen gikk for fullt maskineri. Vi traff Rachel Kowert, som var hyret inn til en konferanse om etikk i datapill for å ikke snakke om etikk i dataspill. Rachel snakket om de sosiale konsekvensene av onlinespilling (spoiler alert: de var stort sett ikke å finne, med noen unntak). Etterpå fulgte Jeffrey Wimmer, som snakket om moralske dilemma i dataspill med utgangspunkt i Jesper Juuls teori om dataspill som “half real”.

Så var det oss. Vi sparte ikke på det tunge skytset, og kastet vårt intetanende publikum rett inn i en “godt spilt”-sesjon episode to av The Walking Dead season 1. Kjennere av spillet vet at åpningsscenen er en brutal affære, men vi oppdaget raskt at dette var en ypperlig måte å få folk i tale på. Ikke minst ville vi gi folk et konkret eksempel på hvordan vi bruker spill i klasserommet. Vi fulgte opp med en presentasjon av oss selv, og en påfølgende introduktsjon av “video game pedagogics”. Jeg og Aleks har vansker med å styre vår begeistring når vi snakker om hva vi driver med, og har en tendens til å snakke betydelig mer enn planlagt, og rakk derfor kun å si om lag 70% av hva vi hadde tenkt.

Entusiastisk, kalte de oss. Det er noe med når folk gir spesifikk tilbakemelding på hva de likte; da vet man har nådd frem til noen.

Heldigvis ble vi også invitert til en paneldiskusjon sammen med andre foredragsholdere, sammen med blant annet Jeffrey og Rachel (som vi nå er dus med), hvor vi tok opp spørsmål fra debattleder om publikum. Både Aleks og jeg var enige om at vi hadde akkurat passe spisse albuer. Etter konferanseprogrammet var ferdig, fortsatte praten på middag sammen med resten av foredragsholderne. Gratis vin FTW.

I dag er konferansen hoveddag, og denne gang er planen lite annet enn å bare være til stede. Aleks måtte dra i dag tidlig, og følgelig er spillpedagogene i dag redusert til spillpedagogen. Jeg sitter strategisk plassert i salens nest bakerste rad, og speider desperat etter kjente fjes. Jaja, jeg får oppsøke dem i lunsjen.

Nå begynner konferansen! Hysssj…

Reiseblogg – Clash of realities, dag to

La det være sagt: jeg er ingen langdistanseløper. Om dagens hendelser er en målestokk, vil den kritiske lengden være lengden fra Schiphols gate D64 til gate B32.

Vi sørlendinger er naturlige sprintere; farlige på korte strekninger.

Da vi landet i Amsterdam hadde vi knappe fem minutter før boarding på flyet til Køln startet. Det var bare å ta beina fatt. Rik på erfaring reiste vi heldigvis med kun håndbagasje. Aleksander satt fire rader foran meg på flyet, og fikk allerede fra start noe jeg anser som et særdeles urettferdig og ubarmhjertig forsprang. Jeg kunne så vidt øyne ham langt der nede i trappen ned mot hovedområet på flyplassen. Løpende i desperasjon og med lungene i halsen, mens jeg bante vei mellom trillebagpensjonister og koffertturister, innså jeg at Aleksander økte forspranget meter for meter. Vel fremme ved gaten, våtsvett og med pusten på etterslep, innså jeg at boardingen var langt ifra å begynne. Aleks spanderte en Cola Light på meg, noe jeg fortsatt ikke er sikker på om var en trøstepremie eller ei.

Dette er tredje gangen jeg og Aleksander løper langs terminaler og taxfreekiosker. Fortsetter det slik, er jeg nødt til å jekke opp kondisjonstreningen minst fire hakk.

Vi påspanderte oss selv taxi fra flyplassen; vi var allerede timen forsinket, og var både sultne og tørste. Vel fremme ved hotellet ventet det avgjørende spørsmål på oss: hvem av oss fikk det største hotellrommet? Det har nemlig vært et fast mønster de siste fire gangene vi har reist: til Aleksanders store frustrasjon har jeg gang på gang endt opp som vinneren av hotellkvadratmeter. Noen ganger er forskjellen direkte påfallende: jeg har endt opp med både dobbeltseng og –vindu, mens Aleks må ta til takke med forvokste bøttekott.

Okei, så er kanskje ikke forskjellen fullt så markant, men den er nå der. Jeg velger å se det som kompensasjon for at Aleks alltid vinner flyplasskappløpet. Denne gangen var mønsteret, om ikke brutt, så i hvert fall satt på pause: vi endte nemlig opp med identiske rom.

Etter innsjekk og en velfortjent dusj, spiste vi middag på hotellets restaurant: sushi på meg, andebryst på Aleksander. Begge spillpedagogene var strålende fornøyd.

Det var i går.

Det er nå morgen på dag to av våre eventyr i Køln, og vi skal straks av gårde til konferanselokalet. Vi fikk unna de siste forberedelsene sent i går kveld, og vi har planlagt en pangstart med en liten godt spilt-sesjon av The Walking Dead. Etter programmet å dømme er vi blant få lærere, om ikke de eneste, på programmet, så vi valgte å holde presentasjonen så virkelighetsnær som mulig, og unngå høytsvevende og luftige teoretiske tilnærminger.

Det kan akademikerne ta seg av.

Reiseblogg – Clash of realities, dag 1

Det er den følelsen.

Når flyet ditt er to timer forsinket, og du i en desperat manøver for å kompensere møter opp godt over timen før ombordstigning.

Det gir vel en slags følelse av å balansere regnskapet. Likevel melder det seg en stikkende følelse av selvbedrag.

Nok om det

Jeg og Aleksander (som forhåpentligvis dukker opp snart, slik at min desperate manøver får en viss legitimitet) er på vei til Clash of Realities i Køln – et koldtbord av en konferanse om forskning på dataspill, eller “artistic-scientific research conference”, slik hjemmesidens beskrivelse lyder. Her samles eksperter fra både humaniora, økonomi, politikk og andre forskningsfelt på Cologne Game Lab for sammen å betrakte spillfeltet gjennom kaleidioskopet. Jeg har aldri vært på denne konferansen, men erfaringen tilsier at både Aleksander og jeg kommer til å trives svært godt de neste dagene (selv om den er i særdeles hard konkurranse, slik kort tid etter Spill og Koding 15).

Aleksander og jeg skal holde innlegg (keynote, faktisk!) i sporet om “ethics in digital games”, hvor vi definitivt føler oss hjemme. Foredraget vårt bærer tittelen “Zombies, wargames and slavery! Using computer games as a basis for ethical discussion”, Vi regner med at denne er relativt selvforklarende.

Vi har tenkt på forholdet mellom dataspill og læring, mellom spillmekanikk og innhold, på semiotikk og semantikk, på Saussure og Wittgenstein og fuglene vet hva, nesten hver våkne time etter Spill og Koding 15, og har fått drivstoff nok til en bråte med nye opplegg, artikler og blogginnlegg. Hvorvidt hjernen tåler med faglig påfyll etter dette er en annen sak.

Alekander er her – redemption is mine! Hva tenker du, Aleks? Gleder du deg, eller er du fortsatt i withdrawal etter Spill og Koding 15?

20151102_135033

[Aleksander skriver]

Jeg tror dette vil bli kjempespennende! Vi har fått temmelig frie tøyler til å legge opp innlegget vårt etter ønske innenfor paraplyen etikk og dataspill, så dette blir en anledning for oss å tenke høyt, også om interessante problemstillinger utenfor vårt klasserom. Jeg har tenkt mye på kontroversen rundt “Slave Tetris” den siste måneden, om grensene for hva slags temaer som kan diskuteres gjennom spill, og om når og hvordan “dårlige” spill kan være gode undervisningsverktøy. I tillegg bruker jeg også en del tid på This War of Mine, som er burde ha en topplassering i skolens “ludiske kanon” (ide til senere – lag forslag til ludisk kanon for skolen).

Avgang fra Flesland nærmer seg nå med stormskritt. Overlater til Tobias å skrive noen avsluttende ord, så rekker vi å gå i trykken før vi forlater Bergen.

[Tobias skriver]

Vi sitter nå i det gastronomiske eneveldet som er utlandsterminalen på Flesland (83 kr for en tam foccacia, wtf?), og skal straks av gårde til Køln via Amsterdam. Så får vi se om 20 minutter er nok til nå forbindelsen…

Vi skrives fra den andre siden!