Hellige kyr og halvfordøyde kameler

Denne gangen publiserer vi podcast og blogg samtidig! Begge innleggene har kritikk og forskning som tema, så du må gjerne gi deg i kast med begge. Podcasten finner du her. Last den ned i dag, så kan vi holde deg med selskap mens du lager middag eller steller i huset.

[Tobias skriver:]

Jeg har ikke mange hellige kyr i min bakgård, men om sannheten skal frem, innrømmer jeg at The Walking Dead-opplegget mitt ligger mitt hjerte svært nært, og om noen en dag reiste kritikk mot det, eller i verstebeste fall: publiserte en studie som viste at elever lærte mindre av dette opplegget enn av kritt og tavle, ville jeg nok kollapset krampegråtende i dusjen.

Neida. Men jeg ville hatt store problemer med å godta kritikken. Mest sannsynlig ville jeg reagert med frustrasjon, mumlet noe om at “disse utdanningsforskerne vet ikke hva de driver med”, og motsatt meg enhver form for endring. Det kan nemlig være, dessverre, at jeg hadde fortsatt som før, uten å ta kritikken til meg.

Men hvorfor er det slik? Er ikke jobben vår å drive undervisning, først og fremst, fremfor å fore opp hellige kyr og dyrke våre ideologier og verdier? Burde vi ikke vite bedre? Tross alt: irrasjonalitet og profesjonalitet er olje og vann; uforenelige størrelser i enhver faglig og akademisk sammenheng.

I hvert fall burde de være det. Likevel ser vi det titt og ofte: fornuftige mennesker som burde vite bedre, men som ikke evner å ta til seg kritikk og motargumenter slik voksne mennesker burde. Vi graver oss ned i en håpløs skyttergravskrig, kjempet med pappan-min-er-sterkere-enn-pappan-din-retorikk.

En av dem som stakk både hode og kropp opp fra barrikadene i fjor, var Tom Bennett, utdanningsrådgiver og grunnlegger av utdanningsforskningsorganisasjonen (si det fort ti ganger etter hverandre!) researchED, som i et intervju med The Sunday Times kalte Minecraft i skolen for “another gimmick which will get in the way of children actually learning”. Bedre ble det ikke at Bennett lånte et uttrykk fra USAs ferske president: “we need to drain the swamp of gimmicks”, forklarte Bennett. Ikke uventet utløste ytringen hans et artilleri av arge utbrudd og kritikk.

Hva tenker du, Aleksander? Har du forståelse for kritikken mot Bennett?

 

[Aleksander skriver:]

Delvis sympatiserer jeg med Tom Bennet her. Ikke fordi jeg nødvendigvis er enig i påstanden om at Minecraft er en gimmick, men om det er noe jeg har lært de siste par årene så er det at det er ingen mangel på “mirakelkurer” i utdanningssektoren. Ulike varianter av: “Om bare alle hadde tatt i bruk (sett inn revolusjonerende verktøy eller buzzword metode her) så vil alt bli så meget bedre” høres i de fleste settinger hvor utdanningsfolk møtes. Selv om jeg anser meg selv som en optimist hva gjelder potensialet som ligger i nye verktøy og metoder i skolen, har jeg en ikke ubetydelig skepsis til nytenkning som presenteres med tilhørende hallelujastemning. Det er dermed ikke unaturlig at om man har begrenset kjennskap til for eksempel Minecraft at man tilnærmer seg det med en viss mistenksomhet.

Jeg vil også påpeke at avhengig hvordan Minecraft blir tatt i bruk i klasserommet er vel så vesentlig for spillets verdi som læringsverktøy som spillet i seg selv. Det finnes drøssevis av eksempler på verktøy og metoder som helt sikkert kunne hatt læringsverdi som aldri når sitt potensiale fordi lærere ikke kan eller vil dedikere nok tid til å lære seg å ta det i bruk. Særlig etter at Microsoft kjøpte opp Minecraft (for en vanvittig sum) har Minecraft i undervisningen blitt presentert som en nesten mirakuløs remedie mot de fleste av skolens maladier. Men, som med elev-PCer, SmartBoards og en rekke andre tidligere mirakelkurer er spillets potensiale som læremiddel først og fremst begrenset av hvordan det blir brukt i klasserommet. Dermed må jeg medgi at når Bennet omtaler Minecraft som “nok en gimmick” vil han i mange tilfeller ha helt rett.

Tobias og jeg preker i alle de fora hvor vi kan komme til om spillets fortreffeligheter som læringsverktøy. Dette gjør vi med utgangspunkt i en overbevisning om et enormt uforløst potensiale som ligger i spillmediet. Men, slik som med et vilkårlig annet nytt verktøy for skolen, er også spillets kraft avhengig av lærere som vet hvordan det kan brukes på en hensiktsmessig måte.

 

[Tobias skriver:]

For ivrige lesere av populærpsykologi er dette kjent terreng: om våre meninger, verdier og holdninger blir angrepet, demmer vi forsvaret opp med følelser, ikke fornuft. David McRaney, forfatter av boken “You Are Not So Smart” (og oppfølgeren “You Are Now Less Dumb”), skriver kort og lettfattelig om “backfire-effekten”: når vi møter motstridende argumenter og saker som taler imot våre verdier og holdninger, blir vi mer sikre i vår sak, ikke omvendt, og avtrekkeren sitter løst om å fyre av både personangrep og stråmannsargumenter.

Forskere fra University of Southern California viste i fjor at når våre politiske holdninger blir utfordret, reagerer hjernen på samme måte som om det var vår identitet som var under angrep: med følelser, ikke fornuft.

Da er det kanskje ikke så rart at debatten rundt spill, ikt og læring er så polarisert og unyansert som den ofte er?

Om vi ikke anerkjenner motstående synspunkt og tar kritikken på alvor ved å svare konstruktivt og nyansert, vil debatten ende opp med at vi står og skriker til hverandre fra hver vår øy.

Jonas Linderoth og Thomas Hillman fra Göteborgs Universitet, advarer sammen med Neil Selwyn fra Monash University mot nettopp slik polarisering: at forskning på IKT og læring (herunder også spill og læring) blir redusert til en skyttergravskrig, med skryteforskning og hallelujarop finansiert av industrien på den ene siden, og fagfellegodkjente dommedagsprofetier forfattet av nevrologer og psykologer på den andre. I så fall vil objektiv, fordomsfri forskning bli skjøvet ut på sidelinjen, og de kritiske, men konstruktive perspektivene vil gå tapt.

Lekse til neste gang: pugg lektor Labergs liste til deg selv foran speilet.

Vi handler kanskje ikke alltid rasjonelt; vi er i nevronenes og synapsenes vold, tross alt. Men dette renvasker oss ikke fra får plikt om å reflektere over måten vi reagerer og handler på; hva vi sier og hva vi gjør når holdningene våre blir utfordret; og forsøke å forbedre oss. Det er vår plikt, som lærere, som akademikere, og som borgere i et demokratisk samfunn.

 

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s