En refleksjon om hva bør spillforskere drive med, i lys av siste runde i en kjent debatt?

Spørsmålet om hvorvidt spill er skadelig eller ikke, er temmelig kjedelig og forutsigbart. Jeg syns likevel denne saken var litt interessant: https://www.nrk.no/norge/forskere_-unge-blir-ikke-mer-aggressive-av-gaming-1.14618625.

Jeg skal (naturligvis) ikke protestere på konklusjonen her, selv om dette er old news. Men jeg stusser ved forsker Beate W. Hygens påstand om at “spillene har endret seg drastisk ved å være mer komplekse, varierte, realistiske, og mer sosiale”. Jeg mener de ikke har vært mindre av alt dette tidligere. De har naturligvis forandret seg ettersom den tilgjengelige datakraften har økt eksponensielt gjennom flere tiår. Det ville også være rart (og trist) om de ikke hadde utviklet seg i form og innhold underveis. Det ville imidlertid ikke være hold i en påstand om at «gamle spill» er enklere og mer ensformige, urealistiske og usosiale (altså motsatt av honnørordene Hygens bruker om dagens spill). Det er riktigere å si at forskning som har hatt et slikt utgangspunkt, ikke har vært balansert.

Når Hygens mener at vi både må se på positive og negative konsekvenser, er jeg heller ikke helt enig. Forskning på spill, spilling og spillere er selvfølgelig veldig bra, men dikotomien «positive og negative konsekvenser» er reduksjonistisk og fordummende. Det vi trenger mer av er kvalitativ forskning på spill og spillopplevelser.

Pong var da vel sosialt? Umulig å spille av en alene.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s